HISTORISK INTRODUKSJON Sunnmøre er den søndre del av av Møre og Romsdal fylke og den folkerikeste del av fylket. Sunnmøre består av et stort antall større og mindre øyer og det fastland som hører til fogderiet gjennomskjæres av noen av de villeste og vakreste fjorder i Norge. Mellom øyene ut mot Atlanterhavet går skipsleia, allfarvegen som binder de mange byer og annen bebyggelse langs hele den norske kyst sammen. I nyere tid med utviklingen av nye samferdselsmidler til sjøs, til lands og i luften er byen Ålesund blitt sentrum for Sunnmøres handel og forbindelse utad og kalles i dag for Sunnmøres hovedstad. Men det har ikke alltid vært slik. I gamle dager var der flere steder på Sunnmøre som kappedes om å være i sentrum. Om ikke for hele Sunnmøre, så for deler av distriktet. Disse sentra grupperte seg om familier, om høvdingr som i kraft av lederegenskaper og makt la eiendom og folk under seg og hersket over et større eller mindre distrikt. Går vi langt nok tilbake var disse høvdinger litt av noen sjørøvere og satte seg fast påstrategiske punkter å kysten, særlig på øyene, og ble såkalte nes-konger. Mange gravhauger, hvor slike nes-konger ble begravd, er funnet flere steder på Sunnmøre og idem er funnet våpen, redskaper m.m. av arkeologisk verdi og interesse. En slik gravhaug - "Kongshaugen" - ligger på Jangaarden. Den største bebyggelse på Sunnmøre i gammel tid var på øyene. Dette er for så vidt naturlig, som alt samkvem med utenverdenen gikk sjøverts. Forbindelsen med landet for øvrig over land var i den tid vanskelig da der ikke var vegsamband over fjellene, og "innlandet" var heller ikke av interesse for vikinger og nes-konger. Når de ikke sloss med hverandre og foretok sine "raids" langs egne kyster, gjorde de sine vikingtokter til andre land. I sin "Søndmørs Beskrivelse" fra 1762 forteller presten Hans Strøm at Sunnmøre, likesom andre distrikter i Gammel tid, hadde sin egen konge hvis herkomst utledes fra Kong Nor, som ansåes som den konge hvoretter Norge har fått sitt navn. Kong Nor hadde 7 sønner og da landet skulle deles mellom disse sønner ble nr. 6 Thorgard konge over Sunnmøre. Hans sønnesønn Arnvid regjerte på Sunnmøre i Harald Hårfagres tid, og gikk til kamp mot denne og falt i et slag ved Solskjæl. Arnvid var den siste konge over Sunnmøre og kong Harald innsatte Ragnvald Møre-Jarl til lenshøvding over Sunnmøre. -Som bekjent hadde Harald lovet ikke å klippe sitt hår før han hadde samlet hele Norge og Ragnvald Møre-Jarl fikk den ære å klippe Harald Hårfagres 10 år gamle prektige hår- og skjegg vekst i et stort gjestebod som Ragnvald ga på sitt herresete på Vigra. Ragnvalds sønn, Thore Jarl, ble Møre-Jarl etter faren og giftet seg med Harald Hårfagres datter Aaloff. Ragnvalds sønn, Rolf som kaltes Gange-Rolf fordi han var så stor at ingen hest kunne bære ham, var en stor sjørøver som endte med å erobre i år 911 den del av Nord-Frankrike som ble kalt Normandie. Her ble han kristnet og ble Hertug av Normandie og stamfar til de senere Normanniske fyrster og de engelske konger gjennom Vilhelm Erobreren (William the Conquerer). Andre av Ragnvald Møre-Jarls etterkommere stelte seg ikke så bra og sammen med en del andre kjente og stridbare Sunnmøringer gikk de i Vesterled og tok landnåm på Orknøyene og Island. Historien forteller at der var nok av stridbare vikinger igjen på Sunnmøre som i noen slektledd fortsatte sine feider og røvertokter, men etterhvert samlet seg om enkelte framstående høvdinger og høvdingfamilier. Av disse ble Giskeætta den mest dominerende, men også andre Sunnmørs-ætter som Blindheimsslekten gjorde seg gjeldende. Giskeætta eide enorme eiendommer og gods over hele landet og var slektsbundet til de fleste norske konger og ledende familier i landet. En rekke betydelige menn giftet seg inn i Giskeslekten, og sjøl om de var fra fjerne trakter av landet eller fra utlandet, bosatte de seg på Giske og ledet de store slektseiendommer derfra. Giske er ei lita øy hvor der ikke har vært jordbruk av noen betydning. Når slektens høvdinger holdt til på denne øya og på naboøyene, og der holdt stort hov med lendermenn og mane stridsmenn må det antas at storparten av øyenes beboere var i høvdingens tjeneste. Naturlig nok måtte et så betydelig herresete med sentraladministrasjon for store eiendommer rundt om i landet og basert på en stadig mobil stridsmakt, ha vært omgitt av en kjerne pålitelige menn. Der er intet som tyder på at den gamle befolkningen på Giske eller Sunnmøre forøvrig har vært høvdingenes treller, men der er derimot en mengde beretninger som viser at Sunnmøringene var selvstendige og egenrådige høvedsmenn og krigere. Med støtte av slike medarbeidere kunne Giske-ætta holde sin posisjon som landets mektigste ætt lenger enn andre høvding-ætter, og da dens tid var omme ble dens eiendommer på Sunnmøre overtatt av distriktets egne folk som fortsatte utviklingen i samme aktive spor fra generasjon til generasjon opp til denne dag. Arnmødlingætta (senere Giskeætta) var fra meget gammel tid en mektig godseier- og lender-mannslekt på Sunnmøre. Som familiens historiske stamfar regnes Arnmod Jarl som falt i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene i år 986. Hans sønn Arne hadde 9 barn, som alle ble velkjente høvdinger i Norge. Sønnene Finn, Torberg og Arne var Olav den Helliges trofaste tilhengere og kjempet ved hans side i slaget på Stiklestad. Finns datter Ingebjørg ("jarlemor") ble gift med Malcolm Canmore av Skotland og mor til Dncan av Skotland. Torberg ble gift Erling Skjalgsøns datter Ragnhild og med Torberg ble ætta kalt Giskeætta. Torbergs datter Tora ble gift med Harald Hardråde og ble stammor tilde påfølgende norske konger. Harald Hardråde falt i slaget ved Stanford Bridge i England i 1066 hvor også Torbergs sønn Øystein Orre falt. Torbergs eldste sønn Nils le lendermann på Giske under Harald Hardråde. Torbergs sønnesønn Skofte var den første norske korsfarer og døde i Roma i året 1103 på korstog til det hellige land. Giskeættens avkom giftet seg inn i flere av de norske hødingætter og økte Giskegodsets eiendommer og inntekter over hele landet. De mannlige etterkommere deltok med skip og mannskap og utmerket seg i de fleste slag som var hyppige på kysten under de forskjellige kongefeider. En av etterkommerne, Pål Flida av Giske, var Håkon Håkonssøns lendermann og sønnen Peter ble også kong Håkons lendermann. Han var kongens hærfører i flere slag, bl.a. mot Varbelgerne i slag ved Borgund Kirke. Han var med på kong Håkons tur til Danmark hvor han førte den bekjente "Borgundarbåt" med mannskap herfra. Peter var gift med en Gyrid fra Giske og deres sønn Nils (Nicolaus) ble eier av herresætet Giske. Han døde i 1264 som siste mannlige ætling av Arnmødling - Giskeætten, kort før den ulykke hendte at Giske hovegård brente ned. Han hadde en datter, Margarethe, hvor om historien sier at hun holdtes som det beste parti i landet, "formedelst hendes Ætt, Rigdom og Vænhed". Selvom Giskeætta gikk ut på mannssiden med lendermann Nils Peterson, fortsatte Margarethes mann, ridder Bjarne Erlingson, og senere generasjoner å bo på Giske. Ridder Bjarne testamenterte ved sin død i 1313 store deler av Giskegodset til Domkirken i Trondheim og andre kirker i Trøndelag, til Bjarkøy kirke, til kirker i Tønsberg m.fl. Til sin sønnedatter Kristine ga han Giske med underliggende gods. Ifølge de fyldige historiske opptegnelser om Giskeætten skjøtte godsets eier i 1582 fru Gyrild Fadersdatter (død i 1605) Giskegodset til den danske konge Fredrik den 2. Godset besto da av 57 gårder i Romsdalen, som omfatter kjente navn i Romsdalen, 126 gårder på Sunnmøre, hvorav kan nevnes Giske, Valderøy, Vigra, Lepsøy, Haram, Godøy, Solnør, Åse m.fl., i Nordland 13 gårder og eiendommer i andre fylker. I 1657 ble Giske hovedgård med underliggende 113 gårder på Sunnmøre overtatt av familien Smit i Bergen, og en av denne familie, Margrethe I Hanken, arvet en god del av dette gods. Så fra 1700-tallet og utover ble Giskegodsets eiendommer solgt til forskjellige eiere og gårdbrukere som selveiende brukere. Dette historiske tilbakeblikk over vikingers og andre Sunnmørske høvdingers saga har ingen direkte forbindelse med Jangaardfamiliens slektshistorie, og det har for den saks skyld heller ikke Giskeætta. Når denne introduksjonen er tatt med her så er det fordi den viser at det distrikt hvorfra slektens utspring er kommet, fra gammel tid har vært preget av stor aktivitet og selvstendig virketrang som fremdeles er levende i befolkningen. Den viser også at folket på Sunnmøre har vært sjøfarere i uminnelige tider med en sterk utferdstrang. Fra våre kyststrøk gikk veien vestover til Skottland, England, Irland, Frankrike og andre europeiske land. Fra Nordvestlandet gikk veien også nordligere - til Island, Grønland og Vinland, - det senere Amerika og Canada. Først på eventyr og erobring etter gammel tids adferdsmønster, senere på fangst og fiske og handel med fredeligere midler og formål. Slik har Sunnmøringen beholdt sin trang til frihet og sin individualisme gjennom gode og dårlige tider, gjennom freds- og ufredsår og bevist disse egenskapers store verdi for etterslektene. Der hvor frihetstrangen og individualismen er sterk vil der ofte bli trangt om plassen ved familiens arne. I nyere tid kan man ikke som i gamle dager sjølrådig sette seg fast et annet sted på kysten eller ta landnåm på Island. Det blir heller oppstykking av hjemmets eiendommer, og når der ikke lenger var høvelig plass på heimstaden vendtes blikket utad og utover landegrensene - og det ble vestover, den urgamle veg over havet. Slik har en stor del av Jangaardslekten søkt ut fra den hjemlige arne og funnet seg gode arebidsplasser og gode hjem både andre steder i vårt eget land og i andre land, og hvor nye slektsledd blomstrer og trives. De er ikke reist fra Jangaarden på grunn av nød eller stridigheter av noe slag. De kommer fra gode solide hjem som harr gitt dem alle muligheter til en fortsatt utvikling av slekten på deres nye hjemsteder og i nye fedreland.